Jeg vet jeg ikke skal dø nå, fordi jeg har ingenting å leve for. Misforstå meg rett, jeg har mennesker jeg er glad i. Livslysten kommer når livet begynner å skrante. Jeg føler jeg har fått et liv som jeg ikke verdsetter, jeg gjør ingenting ut av det. Jeg misliker den jeg er og det jeg gjør rundt meg. Jeg stresser mer med å tenke ut måter å overleve enn å leve livet. Jeg skammer meg over hva jeg har fått til og hva jeg har blitt, jeg har bygget den "derre muren" som alle snakker om. Jeg er redd for alt og alle. Jeg er livredd for å bli dømt av andre. Jeg overanalyserer alt og kommer i bunn og grunn fram til det værste. Jeg oppfører meg deretter.
Det er gjerne småting og jeg vet at jeg dramatiserer, noen har det verre. Og det vet jeg. Det må et diger ego til for å være så sjenert og selvsentrert, jeg overvåker hver eneste bevegelse jeg gjør og dreper den med kniv. Jeg klarer ikke følge med på andre, jeg er for opptatt med å ikke "drite meg" ut.
Jeg skyver mange vekk for ikke å la dem komme innpå meg, jeg vil ikke bli satt i en posisjon der jeg kan bli såret. For jeg vet at jeg ikke er som dem, utadvendt, gode, kule, morsomme, gøye, populære ect. Jeg har ikke noe å gi dem, jeg er tom og fylt av selvforakt. Jeg kan ikke fake "kul" for alltid heller.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar