Sosial angst...igjen

Når skal den sosiale angsten gi seg egentlig? Skal jeg ha den alltid, skal den alltid legge et dekkende teppe på livet mitt og alt som jeg har i det. Det føles hvertfall slik. Jeg har så lyst å være fri, være ekte, synge og skrike alt jeg kan. Istedenfor er jeg inni et bittelite bur som jeg ikke klarer å bevege meg i, klarer ikke puste skikkelig der inne, klarer ikke bruke kroppen min eller stemmen min til det jeg vil. Jeg vil le uhemmet og høyt, jeg vil danse rart og kaotisk, jeg vil være nær andre fult og helt og jeg vil leve livet mitt slik jeg ønsker og burde gjøre.
Da er det bare å gjennomføre det i praksis.
Det er veldig vanskelig å gjøre når jeg har en mobber inni i kroppen min. Jeg vet ikke engang hva mobberen sier lengre, det går på autopilot og jeg klarer ikke stoppe eller vurdere det han sier før jeg har fått følelsen av hva det betyr.
Jeg legger meg om kvelden og må bare skrive ned det jeg har i hodet mitt for å få litt ro i kroppen. Her er et eksempel:

05/05/16- Jeg vet at jeg ikke alltid er bra, at jeg er ekkel og motbydelig. At jeg har en stillhet og flauhet som kan få hvem som helst til å løpe langt vekk fra meg. Jeg er en patetisk utgave av et menneske egentlig. Jeg fortjener ikke å bli elsket, jeg er ikke verdt det. Jeg fortjener ikke alltid engang å leve. Meningen med livet er å gjøre ting som gjør en glad og ha tid som er fylt av gode ting. Jeg vet det, men det er vanskelig. 

Jeg ønsker så utrolig sterkt å bli likt, blir elsket, bli akseptert og bli god nok for meg selv. 

Jeg klarer ikke la noen elske meg, være nær meg, ta på meg, like meg eller flørte med meg. Fordi jeg er så ekkel. Jeg er så stygg. Jeg blir kvalm av meg selv. Jeg er så utrolig håpløs og et bortkastet liv. Jeg kveler alt liv og lyst. Kan noen slå meg slik at jeg kan få kjenne fysisk på denne avskyen jeg har på innsiden. 

Det sier seg selv at jeg ikke kan møte et annet menneske med disse belastningene, jeg kan ikke drasse denne dritten over på andre mennesker. De jeg har nær meg får nok, de får altfor mye dritt. De får ansvaret for at jeg skal føle meg bedre. Og jeg gjør dem oppgitt ved å alltid ha problemer. De fortjener bedre. 

Dette var en kveld denne uken. Jeg skriver bare ned ting for å få det ut av systemet, jeg går i en slags transe som gir en bedre følelse etterpå. Da jeg noen dager senere skulle lese hva som gjorde at litt av klumpen i magen forsvant fikk jeg bakoversveis. Det er godt å lese, slik at tankene kommer frem fra dypet og ikke bare murrer innvendig og lager uro. Samtidig kan jeg jo se at jeg er i overkant frekk mot meg selv, jeg ville jo ikke at noen venner skulle hatt de følelsene. Jeg skammer meg jo samtidig med tanke på de som bryr seg om meg, jeg sier jo indirekte at deres følelser for meg ikke betyr noe. Det gjør de selvsagt. De betyr alt.

Ingen

Det er viktig at jeg av og til kjenner etter på den jenta jeg var når ingen hjalp meg og jeg stod igjen alene. Jeg var redd hele tiden og hadde angst, hadde sikkert depresjon i tillegg fordi jeg husker at jeg aldri lo, ingenting var gøy, alt var bare en kamp og en evig tilværelse med aktiviteter som var fylt med angst. 
Hele livet foran meg så ut som en linje med utfordringer jeg aldri ville klare. Jeg følte at jeg ikke ville klare å leve lengre, jeg bare holdt fast i tauet som dro meg gjennom disse vonde tingene uten at jeg kunne få farten til å bli lavere eller stoppe på noen måte. Jeg prøvde, kanskje ikke så ofte og hardt nok, å si at jeg ikke hadde det så bra og at ting var vanskelig. Det var for vanskelig for en jente på 13-16 år å sette ord og ikke minst innrømme at en ikke klarer seg slik som de andre. 
Mine foreldre, selvfølgelig vil de at barnet skal ha det bra og klare alle de vanlige tingene. I deres øyne gjorde jeg kanskje det også, og derfor klarte de ikke se eller forstå at ting ikke gikk så greit. 
Jeg var alene om problemene, ingen forstod og ingen visste vel riktig hvor gale jeg hadde det inni meg. Jeg taklet det på eneste måten jeg synes fungerte, prøvde å bli usynlig og ingenting.
Jeg kunne jo ikke være den jeg var, fordi hun var jo gal og kjente på så skumle ting at hun gikk det ikke an å være. Jeg prøvde å være de andre, men heller ikke det gikk så bra. Jeg kunne verken være meg eller andre, så da måtte jeg være Ingen.
Ingen har kanskje de egenskapene jeg hater mest med meg selv, det er hun hjelpeløse, tause, redde, svette, ekle, desperate, vondt i kroppen, brystet med smerte og svelget med klumpen. Hun kan ikke hjelpe seg selv og trenger andre for å klare seg. 
Når jeg tenker på henne blir jeg kvalm, hun er patetisk og jeg skulle prøvd litt hardere på å være normal slik som de andre. Burde tatt initiativ og vært mer sprudlende. 
Men jeg kunne faktisk ikke vært noen andre, dette var alt jeg hadde, jeg var på bristepunktet av meg selv. Jeg gjorde alt bare for å holde ut dagen, bare for å ikke falle sammen i krampegråt og ydmyke meg selv totalt foran alle de andre i klassen. 
Jeg tenker om dette hadde vært mitt barn, da ville jeg aldri at hun skulle prøvd mer. Jeg ville hjulpet henne og ikke latt henne være alene om disse tankene. Slik må jeg tenke om meg selv også, jeg må vise omsorg for meg selv, barnet i meg fortjente ikke stå alene. Det fortjente å få fri for all denne "lidelsen".
En jente på ungdomsskolen skal ikke håpe på at vi krasjer på vei til skolen så en slipper å sitte i klasserommet. Klasserommet jeg visste jeg skulle være i, i mange år fremover. 
Jeg var fanget, fanget i et bittelite bur. Jeg turte ikke gjøre noenting, og hva jeg følte om meg selv tørr jeg nesten ikke tenke på idag. 
Jeg husker at jeg bad til Gud hver kveld om at jeg måtte vokse og bli flott dagen etter, slik at jeg ikke trengte å være en skam. 
Jeg kommer til å møte mennesker som sier at jeg må ta meg sammen, ikke være så redd, skeptisk, patetisk, nervøs og tilbakeholden. 
De kommer til å gi meg følelsen av denne lille jenta igjen, jeg vil føle meg fanget og som ingenting igjen. Da er det viktig at jeg som nå er den voksne, tar vare på denne jenta.
Lar henne slippe denne lidelsen, lar henne bruke tiden og gjøre sine ting for å finne styrke til å klare utfordringer. Og er utfordringene for stor for øyeblikket, så skal jeg faktisk ikke være i den situasjonen, så enkelt er det. Denne jenta skal ikke være alene igjen, og skal ikke blir påført disse følelsene som var så utrolig vonde og ødeleggende. De som gav mer angst og mer smerte.

En liten verdi

Jeg må bare skrive dette, fordi ingen får lov til å behandle meg dårlig. Selv om det kanskje ikke er behandlingen, men mer de følelsene jeg får av å være med deg. Jeg skal jeg si stopp. Jeg fortjener noen og noe som gjøre meg glad, som får meg til å le, som setter pris på meg og som ikke minst vil være med meg. Jeg må selvfølgelig prøve det som står i min makt, å gjøre det samme tilbake. 

Jeg er faktisk ikke så gale som jeg noen ganger kan føle det, for jeg er en unik person. Og unike personer er bare lik seg selv, og de må følge sine egne følelser og behov. Ja, jeg er en person med utrolig mye følelser. Jeg føler på alt mulig, jeg føler deg, jeg føler meg, jeg føler det du føler om meg.. Neida, men jeg føler veldig mye. Og det er en fin ting, fordi jeg plukker opp utrolig mye på veien. I mitt yrke kan det være en fordel, da jeg kan plukke opp noe av hva andre føler og tenker, og prøve å forstå dem. Jeg er utrolig sterk. Det vises kanskje ikke så godt og jeg er kanskje ikke det som vanligvis sees på som sterk, men jeg hopper i alt som er skummelt og setter meg utfor alt jeg er redd for igjen og igjen. Jeg lykkes kanskje ikke alltid, men jeg presser meg selv utrolig hardt før jeg lar noe forsvinne for meg. For jeg er ingen pingle, jeg kan klare alt. 

Septiktank

Jeg er et simpelt menneske, uten egentlig verdi i meg selv. Jeg må hele tiden kjempe for å ha retten til å leve, til å ha retten til å bli likt og ha retten til å være tilstede. Jeg orker ikke å kjempe mer. Jeg er bare lille, stygge, ekle, teite, elendige, flaue, irriterende, påtrengende, inkompetente og amøbe Meg. 

Jeg er patetisk og svak, og jeg er dritt lei av meg selv.

Jeg føler meg mislykket, jeg føler jeg prøver konstant å lappe sammen et simpelt liv. 
Jeg blir aldri god nok. Jeg blir aldri bra nok. Jeg blir aldri den personen jeg vil være. 
Jeg er så sliten av det. Jeg blir helt ødelagt på innsiden, om bare noen få biter løsner nå så ramler hele verden min sammen. 
Jeg har ikke hatt hell i kjærligheten, den bare skuffer. Enten så blir jeg såret, ellers så klarer jeg ikke ha kjærlighet for de som liker meg og det sårer meg også. Jeg vet faktisk ikke om jeg klarer mer. 
Ny jobb, nye folk. Gamle folk, gamle problemer. 
Jeg vet ikke om jeg har lyst å leve slik som dette. Skuffet over at jeg har disse tankene igjen, men jeg orker ikke være ulykkelig og stresset og dårlig hele tiden lengre. Jeg vil være fornøyd. 

Jeg er så redd for å være alene i livet mitt, jeg er så redd for å ende opp alene. At dagene mine skal være fylt av mitt eget selskap, for jeg liker ikke det selskapet. 

Jeg er så redd for ensomheten. Og den føler jeg på nå. 

Jeg vil så gjerne ha en mann og barn som kan fylle dette rommet med kjærlighet.
Hvordan skal jeg klare det når jeg er så vanskelig, jeg vil så gjerne få det til men jeg ødelegger for meg selv.
Alt går greit frem til jeg må vise hvem jeg er og være ekte.
Jeg klarer ikke vise følelser, klarer ikke sitte ord på ting og mest av alt later jeg som om jeg ikke føler noe i det hele tatt. Jeg mister totalt fotfeste, jeg kjenner ikke meg selv igjen og jeg gjør alt mulig for å være en annen!?!
Den personen jeg tror de(mennene) vil like. Det hele ender i en total fake verden som er dømt til å gå under, det er bare et spørsmål om tid.
Det hele bunner vel i at jeg ikke godtar hvem jeg er, og derfor ikke klarer å vise det til andre. Jeg har sider som jeg skammer meg over og jeg helst vil ta med meg i min grav. Det er nok ikke noe å skamme seg over egentlig, men over mange år har ting bygget seg opp og blitt store høns.
Jeg klarer ikke godta de negative tingene ved meg selv.

 Hvorfor skal jeg fortjene kjærlighet da? 

Reise ut på nye eventyr

Jeg kan velge om jeg vil snakke med folk, hvem jeg vil snakke med og hvor mye jeg vil snakke med de. Jeg må ta vare på meg selv heller enn å være hyggelig og høflig hele tiden. Legge inn faste rutiner på når jeg skal mediterer og være klar på at jeg trenger tid for meg selv. Jeg trenger å få kontakt med meg selv igjen, det er min tid, mine øyeblikk, mitt liv, mine opplevelser, jeg gjør det for meg. Og de andre gjør det for seg. Det er inntrykk og øyeblikk jeg aldri vil få igjen. Jeg kan reise tilbake, men det vil aldri bli det samme. Og det vet jeg jo av erfaring. Jeg må nyte tiden, puste luften, føle stemningen, oppleve folkene og ta innover dette eventyret. Få den gule ballen til å gå rolig opp og ned, ikke suse avgårde slik at jeg bare er tilstede fysisk men ikke mentalt. Hva er målet mitt med denne reisen? Det er jo tross alt ikke å bli kjent med alle mulige folk, men å ha det kjekt og oppleve ting. De andre gjør nok det samme for sin del. Noen får energi av å være med andre, andre blir tappet for energi da. Jeg trenger å samle energi hver dag. Jeg må ta vare på meg selv, ingen andre vet akkurat hvordan det er å være meg og hva som er best for meg utenom meg selv. Jeg må kjenne når nok er nok, og når tiden er inne for å samle krefter.

Kampen mot seg selv

Jeg er syk
Jeg er litt syk
Jeg er syk
Og Problemet er meg selv

Problemet er tankene mine
Jeg kan gjøre meg syk
Jeg kan ødelegge meg selv
Og jeg gjør det ganske ofte

Hver dag, hver time
Forteller jeg meg selv at jeg ikke kan
Jeg er ikke god nok
Jeg kan ikke det godt nok
Jeg vet ikke nok

Jeg er et undermenneske
Et menneske under de andre
Jeg kan aldri bli god nok
Jeg kan aldri lære nok
Jeg har en medfødt feil som gjør meg evneveik

Jeg er ikke god nok mot andre
Jeg gir ikke nok kjærlighet
Jeg kan ikke gi andre det de trenger
Jeg fortjener ikke kjærlighet

Jeg er så patetisk for å skrive dette
Jeg skjems langt inn i sjelen
Kan jeg ikke bare være takknemlig
Mørket fyller meg opp som tåken glir over gresset

Meg gjennom andre

Jeg lager fantasier om at jeg lever et mer spennende liv enn det som faktisk jeg lever. Når jeg da har gått rundt med en fantasi-kjæreste en stund så er det faktisk vanskelig å skilles denne personen.
#bygger #ofte #på #virkelige #personer

Jeg elsker å løpe, men gjør det altfor sjeldent. Jeg skulle så inderlig ønske at jeg turde å gå på treningssenteret alene, slik at jeg har en mindre unnskyldning for å la være.
 #sosial #angst #eller #er #jeg #bare #lat

Noen ganger vil jeg bare være, ikke snakke. Sammen med andre er det veldig vanskelig, en bryter med normen om å være utadvendt. Det er forbundet med så mye negativt å være stille, men faktisk er en av de fineste tingene i livet å kunne være helt stille sammen med andre. 

#syn #hørsel #berøring #smak #tanker #pust #indre #ro #hemmeligheter 

Elsker slike hemmelige notater. 

#secret #love

 

Ofte når jeg sitter på bussen lar jeg armen min komme borti den jeg sitter ved siden av. Det er så utrolig deilig å kjenne varmen fra et annet menneske og kjenne bevegelsene til pusten. Ingenting får meg til å sove bedre enn å høre den rolige pusten til de som ligger ved siden av meg. 

#freak #trenger #nærkontakt #og #intimitet

www.norske-hemmeligheter.blogspot.no

ROOSter

Det er så trist at jeg hater meg selv og er så stygg mot meg selv, for egentlig så fortjener jeg ikke det. Jeg gjør mitt beste hver dag og prøver å gjøre alt rett. Jeg er meg, sånn er det bare-det må jeg godta. Jeg er meg, selv om jeg har dårlige sider som jeg hater over alt på jord. Jeg kan ikke være noen andre for det kommer jeg aldri til å få til, jeg kommer bare til å slite meg ut på veien.
Jeg må få lov å være meg selv, jeg må få lov å være meg med mine følelser og min personlighet.
Jeg må være meg selv, selv når ikke andre liker meg.
Jeg klarer ikke snakke med alle, jeg er redd folk, jeg gruer meg til 99% av alle ting jeg skal gjøre, jeg er redd firkantede rom, jeg er redd for å sitte nært andre, men jeg er fremdeles meg. Jeg er meg og det må bare være godt nok, jeg må stole på at det er godt nok når jeg ikke kan være på en annen måte. Og den personen jeg er, er faktisk en bra person.

Oktober 2012

Et år siden jeg skrev dette;

Verden er blitt litt bedre. I fjor hadde jeg det helt jævlig, jeg prøver ennå å prosessere hva som egentlig skjedde. Annet enn at jeg grein ofte når jeg kom hjem fra jobb, i bilen på vei hjem, i sengen når jeg skulle legge meg, rett etter jeg hadde vært med noen, i sofaen mens ingen så, jeg klarte å holde meg blant folk(som oftest) men alene var det overveldende.. Jeg ville bare dø, jeg ville ikke leve, jeg ville ikke ha en fremtid. Jeg ville aldri mer bli forlatt av mine nærmeste, jeg trodde ikke jeg kunne klare det igjen. Men jeg vet nå at livet går videre på en brutal måte, hver dag blir litt etter litt bedre. Det skal sies at jeg savner han fremdeles og gruer meg til jul igjen.. Det er kjærligheten fra noen som virkelig elsket deg som er så tungt å miste. En som lyste når du kom, en som viste sine følelser, en som kalte deg for ting ingen andre sa og som virkelig brydde seg om deg når alle andre hadde dårlig tid. Eg savner sofaen din farfar, jeg savner lukten din, jeg savner kinnene og hendene dine og ikke minst latteren din og når du stor snakket om oss til andre som om ingenting annet betydde noe for deg. Ikke mange mennesker kan gi en sånn kjærlighet til andre mennesker, hvilket gjør det enda vanskeligere å skilles fra deg. Håper at du har det bra i himmelen med farmor og at vi sees igjen om ikke så lenge. Vær så snill å vent på meg.

Fjas fra en sart sjel

Andletboka, helvetes andletboka! 

Kan jeg bli saksøkt nå?!? Seriøst?

Tror jeg for sikkerhets skyld skriver det litt annerledes. 

Jeg er så forbanna lei av å være avhengig av en internettside, hadde noen fortalt farfar dette når han var ung så hadde han ikke trodd det for alt i verden. 

Problemet mitt er jo at jeg tror jeg er sosial når jeg er på 8-), jeg er jo tilgjengelig for alle.  Jeg sjekker hele dagen lang, for å se hva andre gjør, hva de skriver, hva de tenker osv. alt i håp om at det er noe som kan være til nytte for meg å vite. Jeg er redd for at noe viktig skal komme meg hus forbi og for at jeg skal være utilgjengelig for andre. Det gjør jo ikke akkurat skuffelsen mindre når jeg sjekker for 7. gang og fremdeles har jeg ingen notifications eller meldinger. Når jeg scroller nedover for å finne informasjon som kan være av nytteverdi, blir livet bare verre og verre. Venner som skifter status fra "singel" til "i et forhold"(er det en ny trend jeg ikke har fått med meg?), venner som elsker kjæresten, venner som har verdens fineste familie, venner som har verdens fineste magemuskler, venner som er på hvert eneste fjell i mils omkrets(HVER DAG???), venner som konstant blir tagget i bilder fra hele verden (samtidig som de går på skole"?"). 

Det er ikke store nytteverdien å finne. Alle disse gladnyhetene til vennene mine blir litt for mye, de gjør meg litt handlingslammet. Jeg har ikke lyst å gjøre noe lengre, alt er liksom gjort. Og alt er gjort så sinnsykt bra. Det er en blanding mellom sjalusi, sinne og sorg som dukker opp hos meg. 

Sjalusi for alt det bra de får til og alt de har, sinne for alt som jeg ikke får til og sorg for alt jeg ikke har. 

Jo mer jeg leser, jo mer føles det ut som om jeg mister meg selv. Jeg mister mine verdier, mine mål, mine drømmer, mine ønsker og mine gleder. Jeg blir slukt inn i en ball, hvor jeg begynner å tvile på mine egne tanker. Hva er mine tanker og hva er deres tanker? 

Er det verdt det? Er det verdt å få med seg 2/100 nyheter som er av nytteverdi for meg, når resten er gift for en sart sjel? 

Svaret er: yes! Neida, svaret er nei for meg!