Ingen

Det er viktig at jeg av og til kjenner etter på den jenta jeg var når ingen hjalp meg og jeg stod igjen alene. Jeg var redd hele tiden og hadde angst, hadde sikkert depresjon i tillegg fordi jeg husker at jeg aldri lo, ingenting var gøy, alt var bare en kamp og en evig tilværelse med aktiviteter som var fylt med angst. 
Hele livet foran meg så ut som en linje med utfordringer jeg aldri ville klare. Jeg følte at jeg ikke ville klare å leve lengre, jeg bare holdt fast i tauet som dro meg gjennom disse vonde tingene uten at jeg kunne få farten til å bli lavere eller stoppe på noen måte. Jeg prøvde, kanskje ikke så ofte og hardt nok, å si at jeg ikke hadde det så bra og at ting var vanskelig. Det var for vanskelig for en jente på 13-16 år å sette ord og ikke minst innrømme at en ikke klarer seg slik som de andre. 
Mine foreldre, selvfølgelig vil de at barnet skal ha det bra og klare alle de vanlige tingene. I deres øyne gjorde jeg kanskje det også, og derfor klarte de ikke se eller forstå at ting ikke gikk så greit. 
Jeg var alene om problemene, ingen forstod og ingen visste vel riktig hvor gale jeg hadde det inni meg. Jeg taklet det på eneste måten jeg synes fungerte, prøvde å bli usynlig og ingenting.
Jeg kunne jo ikke være den jeg var, fordi hun var jo gal og kjente på så skumle ting at hun gikk det ikke an å være. Jeg prøvde å være de andre, men heller ikke det gikk så bra. Jeg kunne verken være meg eller andre, så da måtte jeg være Ingen.
Ingen har kanskje de egenskapene jeg hater mest med meg selv, det er hun hjelpeløse, tause, redde, svette, ekle, desperate, vondt i kroppen, brystet med smerte og svelget med klumpen. Hun kan ikke hjelpe seg selv og trenger andre for å klare seg. 
Når jeg tenker på henne blir jeg kvalm, hun er patetisk og jeg skulle prøvd litt hardere på å være normal slik som de andre. Burde tatt initiativ og vært mer sprudlende. 
Men jeg kunne faktisk ikke vært noen andre, dette var alt jeg hadde, jeg var på bristepunktet av meg selv. Jeg gjorde alt bare for å holde ut dagen, bare for å ikke falle sammen i krampegråt og ydmyke meg selv totalt foran alle de andre i klassen. 
Jeg tenker om dette hadde vært mitt barn, da ville jeg aldri at hun skulle prøvd mer. Jeg ville hjulpet henne og ikke latt henne være alene om disse tankene. Slik må jeg tenke om meg selv også, jeg må vise omsorg for meg selv, barnet i meg fortjente ikke stå alene. Det fortjente å få fri for all denne "lidelsen".
En jente på ungdomsskolen skal ikke håpe på at vi krasjer på vei til skolen så en slipper å sitte i klasserommet. Klasserommet jeg visste jeg skulle være i, i mange år fremover. 
Jeg var fanget, fanget i et bittelite bur. Jeg turte ikke gjøre noenting, og hva jeg følte om meg selv tørr jeg nesten ikke tenke på idag. 
Jeg husker at jeg bad til Gud hver kveld om at jeg måtte vokse og bli flott dagen etter, slik at jeg ikke trengte å være en skam. 
Jeg kommer til å møte mennesker som sier at jeg må ta meg sammen, ikke være så redd, skeptisk, patetisk, nervøs og tilbakeholden. 
De kommer til å gi meg følelsen av denne lille jenta igjen, jeg vil føle meg fanget og som ingenting igjen. Da er det viktig at jeg som nå er den voksne, tar vare på denne jenta.
Lar henne slippe denne lidelsen, lar henne bruke tiden og gjøre sine ting for å finne styrke til å klare utfordringer. Og er utfordringene for stor for øyeblikket, så skal jeg faktisk ikke være i den situasjonen, så enkelt er det. Denne jenta skal ikke være alene igjen, og skal ikke blir påført disse følelsene som var så utrolig vonde og ødeleggende. De som gav mer angst og mer smerte.