Jeg er et simpelt menneske, uten egentlig verdi i meg selv. Jeg må hele tiden kjempe for å ha retten til å leve, til å ha retten til å bli likt og ha retten til å være tilstede. Jeg orker ikke å kjempe mer. Jeg er bare lille, stygge, ekle, teite, elendige, flaue, irriterende, påtrengende, inkompetente og amøbe Meg.
Jeg er patetisk og svak, og jeg er dritt lei av meg selv.
Jeg blir aldri god nok. Jeg blir aldri bra nok. Jeg blir aldri den personen jeg vil være.
Jeg er så sliten av det. Jeg blir helt ødelagt på innsiden, om bare noen få biter løsner nå så ramler hele verden min sammen.
Jeg har ikke hatt hell i kjærligheten, den bare skuffer. Enten så blir jeg såret, ellers så klarer jeg ikke ha kjærlighet for de som liker meg og det sårer meg også. Jeg vet faktisk ikke om jeg klarer mer.
Ny jobb, nye folk. Gamle folk, gamle problemer.
Jeg vet ikke om jeg har lyst å leve slik som dette. Skuffet over at jeg har disse tankene igjen, men jeg orker ikke være ulykkelig og stresset og dårlig hele tiden lengre. Jeg vil være fornøyd.
Jeg er så redd for å være alene i livet mitt, jeg er så redd for å ende opp alene. At dagene mine skal være fylt av mitt eget selskap, for jeg liker ikke det selskapet.
Jeg er så redd for ensomheten. Og den føler jeg på nå.
Jeg vil så gjerne ha en mann og barn som kan fylle dette rommet med kjærlighet.
Hvordan skal jeg klare det når jeg er så vanskelig, jeg vil så gjerne få det til men jeg ødelegger for meg selv.
Alt går greit frem til jeg må vise hvem jeg er og være ekte.
Jeg klarer ikke vise følelser, klarer ikke sitte ord på ting og mest av alt later jeg som om jeg ikke føler noe i det hele tatt. Jeg mister totalt fotfeste, jeg kjenner ikke meg selv igjen og jeg gjør alt mulig for å være en annen!?!
Den personen jeg tror de(mennene) vil like. Det hele ender i en total fake verden som er dømt til å gå under, det er bare et spørsmål om tid.
Det hele bunner vel i at jeg ikke godtar hvem jeg er, og derfor ikke klarer å vise det til andre. Jeg har sider som jeg skammer meg over og jeg helst vil ta med meg i min grav. Det er nok ikke noe å skamme seg over egentlig, men over mange år har ting bygget seg opp og blitt store høns.
Jeg klarer ikke godta de negative tingene ved meg selv.
Hvordan skal jeg klare det når jeg er så vanskelig, jeg vil så gjerne få det til men jeg ødelegger for meg selv.
Alt går greit frem til jeg må vise hvem jeg er og være ekte.
Jeg klarer ikke vise følelser, klarer ikke sitte ord på ting og mest av alt later jeg som om jeg ikke føler noe i det hele tatt. Jeg mister totalt fotfeste, jeg kjenner ikke meg selv igjen og jeg gjør alt mulig for å være en annen!?!
Den personen jeg tror de(mennene) vil like. Det hele ender i en total fake verden som er dømt til å gå under, det er bare et spørsmål om tid.
Det hele bunner vel i at jeg ikke godtar hvem jeg er, og derfor ikke klarer å vise det til andre. Jeg har sider som jeg skammer meg over og jeg helst vil ta med meg i min grav. Det er nok ikke noe å skamme seg over egentlig, men over mange år har ting bygget seg opp og blitt store høns.
Jeg klarer ikke godta de negative tingene ved meg selv.
Hvorfor skal jeg fortjene kjærlighet da?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar