Egenomsorg

Egenomsorg, betegnelse på den enkeltes egen håndtering av fysisk eller psykisk funksjonssvikt eller helsemessige problemer. Omfatter både behandling av egne sykdommer, tiltak for å kompensere for funksjonssvikt og innhenting av kunnskap om når profesjonell bistand bør søkes. I en videre betydning omfatter egenomsorg også den enkeltes innsats for å fremme sin egen helse og forebygge sykdom. Store Norske Leksikon. 


For at et individ skal evne og utøve egenomsorg, har Orem satt en rekke punkter som må være ivaretatt. Livsprosesser og normal funksjon må være understøttet. Fremming av velvære, normal vekst og utvikling skal opprettholdes. Kontroll av sykdom og skader må forebygges, og det må kompenseres for funksjonssvikt. I følge Orem er dette sentrale punkter som må oppfylles for at et individ skal utøve egenomsorg. For å utøve egenomsorg er det sentralt i Orems teori at individet selv ønsker å ivareta omsorgen. Hun mener at egenomsorg ikke bør være en rutinemessig handling, men noe man gjør av hensiktsmessige beslutninger. På en slik måte blir ivaretakelsen av egen omsorg tillærte handlinger, som er med på å støtte opp om opprettholdelse av eget liv og helse (Cavanagh, 1999). Borge, Marielle (http://brage.bibsys.no/hibo/bitstream/URN:NBN:no-bibsys_brage_35794/1/Borge_Mariell.pdf)

Husk å ta vare på deg selv! 

Motivasjon

Du, så mye som noen annen i dette universet, fortjener din kjærlihet og respekt.
-Buddha

Your time is limited, don't waste it living someone else's life. Don't be trapped by dogma, which is living the result of other people's thinking. Don't let the noise of other's opinion drowned your own inner voice. And most important, have the courage to follow your heart and intuition, they somehow already know what you truly want to become. Everything else is secondary.
-Steve Jobs

Å streve etter suksess uten hardt arbeid er som å prøve å høste hvor du ikke har sådd.
-Davi Bly

En mann er en suksess hvis han står opp om morgenen, legger seg om kvelden, og innimellom gjør det han har lyst til å gjøre.
-Bob Dylan

Motivasjon er når drømmene dine tar på seg arbeidsklær.
-Benjamin Franklin

Du bommer på 100% av skuddene du ikke tar.
-Wayne Gretzky

Alle kan overvinne frykten av å gjøre tingene han frykter å gjøre, så lenge man fortsetter å gøre det til man får en historie av suksessfulle erfaringer bak seg.
-Eleanor Roosevelt

Hver morgen, når jeg åpner øynene, forteller jeg meg selv: Jeg, ikke hendelser, har kraften til å gjøre meg lykkelig eller ulykkelig i dag. Jeg kan velge selv. Gårsdagen er død, morgendagen har ikke kommet enda. Jeg har bare en dag, i dag, og den dagen skal jeg være lykkelig.
-Groucho Marx

http://sitatet.no/motiverende-sitater/

Date meg

Under en måned igjen til jul. Året 2012 er nesten forbi. Jeg blir eldre og eldre, og jeg har ennå ikke hatt en kjæreste og for å være ærlig er jeg ikke helt sikker på om jeg har opplevd love (ble litt flau, så måtte milde det litt med et engelsk ord). Det er ikke bare det at jeg ikke har noen, men jeg har heller ingen jeg tenker på. Det er liksom helt tomt. Jeg har ingen sånne følelser i meg akkurat nå, men jeg kan ikke skylde på andre heller for jeg har samtidig ikke lyst å ha det så "ustabilt". For det er jo bare å innse at det er et sabla stress også. Det er et stress, men det er også verdt det. For hvem kan vel si nei til fine meldinger og komplimenter, skumle/spennende første gangene, følelsen av å bli likt og følelsen av å virkelig like noen og ikke minst lykkerusen som gjør hverdagsvanskene til å føles som smågrus under føttene dine.

Grunnen til at jeg skriver dette er at jeg bestemte meg for å være tøff å by på meg selv dette halvåret. Innen jul skulle jeg ha hvertfall gjort noe med en gutt, om så bare si "hei" til en gutt jeg synes var søt. Jeg har egentlig skuffet meg selv litt. For søte gutter har det vært mange av, men uten unntak har det samme gjentatt seg.

Søt gutt; -late som om du ikke ser han, -OMG, kan han se meg?!, -rødmer - ser ned og prøver å skjule ansiktet, -snubler nesten da jeg ikke ser fremfor meg, -takk Gud, han er gått. Hvorfor ser alle andre på meg? -Må vekk herfra snarest.

Scenarie 2. Søt gutt, -OMG, han må ikke se meg. -Jeg stopper brått opp og går i annen retning -huff, krasjet nesten med en person, - han skulle samme sted, fuuuck! -snurrer 180 grader rundt og stopper opp - tar opp et gjenstand og ser opptatt ut, - han går forbi!! -huuh..han så meg ikke. -JEG ER EN NINJA!

Hjelper sikkert ikke at jeg blir sur når fremmede gutter sier hei til meg heller. -Herregud, hvorfor snakker du til meg.? Jeg kjenner deg ikke. - Nå ble jeg satt helt ut. -aaarg, nå må jeg roe meg. Måtte du?

Vel, jeg overdriver jo litt, men det er faktisk ikke så mye. Hvis noen har noen tips for hvordan man skal reagere når en ser en søt gutt, så tar jeg gjerne imot forslag.

Takk !

Hoy

Dagen er fin, dagen er din.

 

 

 

Cuando me enamoro

Ohh, oh, ooh, oooh

Si pudiera bajarte una estrella del cielo
lo haria sin pensarlo dos veces
porque te quiero, ay
y hasta un lucero

Y si tuviera el naufragio de un sentimiento
seria un velero en la isla
de tus deseos, de tus deseos

Pero por dentro entiende que no puedo
y a veces me pierdo...

Cuando me enamoro aveces desespero,
cuando me enamoro,
cuando menos me lo espero, me enamoro
se detiene el tiempo, me viene el alma
al cuerpo, sonrio, cuando me enamoro

(Ohh, oh, ooh, oooh)

Si la luna seria tu premio,
yo juraria hacer cualquier cosa,
por ser su dueño, ay, por ser tu dueño

Si en tus sueños escuchas el llanto
de mis lamentos,
en tus sueños no sigas dormida,
que es verdadero, ay,
no es un sueño, no

Y me alegro que aveces al final
no encuentres un momento, ooh no...

Cuando me enamoro aveces desespero,
cuando me enamoro,
cuando menos me lo espero, me enamoro
se detiene el tiempo, me viene el alma
al cuerpo, sonrio, cuando me enamoro

Cuando me enamoro aveces desespero,
cuando me enamoro,
cuando menos me lo espero, me enamoro
se detiene el tiempo, me viene el alma
al cuerpo, al cuerpo, sonrio,
sonrïo, cuando me enamoro.

det er ikke meg

                                            

Sosiale vesener. Jeg hater at vi er det. Hva når jeg ikke klarer sosialiseringen med de andre. Kanskje jeg rett og slett er sosialt tilbakestående? Kanskje jeg bare ikke forstår de sosiale kodene og de sosiale normene som skal til for å opprette sosiale bånd. Jeg vil så gjerne, SÅ GJERNE, være med de andre. Det er det som gjør vondt, at jeg føler at jeg ikke klarer å gjøre det jeg har lyst til. Kroppen nekter, den er stiv av skrekk, livredd og løper i en annen retning. Kroppen tørr ikke se på dem, tørr ikke snakke med dem, tørr ikke omgang med dem, tørr ikke puste med dem eller tenke på dem. Kroppen rødmer, skjelver, rumler, hjertet dundrer, alt blod går fra huden og blir tilført til musklene. Løp, løp og ALDRI se deg tilbake. Er det rart jeg hater personen jeg har blitt.. For jeg vil jo, VIL SÅ INDERLIG, alle menneskene som jeg mister kjennskap til fordi kroppen ikke vil samarbeide med lysten. Alle disse spennende menneskene som alltid vil være fremmede for meg. De andre ser en usikker, forsiktig og sjenert jente som ikke snakker så mye. De tror det er personligheten min. De tror jeg er sånn. De tror det er meg. 

-  det er ikke meg. Det er sosial angst.

              

 

 

En ensom kamp

Hvis jeg gjør noe " gale" i mine øyne kan jeg like gjerne ligge meg ned å dø, fordi jeg er sikker på at alle hater meg! Jeg er veldig redd for å bli hatet, ingen vil være med meg og jeg ender opp alene med alt. Helt alene.

En dag i mitt hodet.

Vekkerklokken ringer kl. 06.30. En ny dag, nye muligheter.

Jeg skal på skolen. Tankene begynner å snike seg på fra intet: kanskje jeg bør være hjemme idag,  jeg gjør det verre for de andre ved å være tilstede, jeg plager andre, jeg er ubrukelig, jeg har ingen nytte, andre trenger en pause fra meg osv. og de setter seg som en stein i magen mens jeg gjør meg klar. Jeg prøver å skyve tankene bort, men de ligger rett under overflaten og venter på et svakt øyeblikk for å slå til. 

Jeg sitter på bussen, jeg er et normalt menneske. Ingen vet noe om meg. Jeg er som alle andre.

Jeg nærmer meg skolen, tankene er blitt til en så stor vannballong nå at den klarer ikke holde på alt vannet. Den sprekker. Jeg har ikke skjold, ingenting å beskytte meg med, jeg er helt forsvarsløs mot alt som måtte komme. Jeg åpner inngangsdøren til skolen med en redsel som er altoppslukende. Jeg har for lenge siden sluttet å puste, alt handler om å kontrollere følelsene på innsiden slik at de ikke vises på utsiden. 

Jeg hilser stille på en annen medelev, medeleven hilser tilbake. Jeg har ikke klart å ta meg skikkelig sammen ennå, jeg skjelver og tårene står i øynene. Jeg er overbevist om at medeleven har sett det, han vet det og alt er avslørt. Han vil ikke være min venn. Han vet at jeg ikke er som alle de andre. Han tror kanskje at jeg ikke vil snakke med han, hvisker samvittigheten, men der og da har jeg ikke tid til å tenke på det, MÅ ROE MEG NED!

Elevene strømmer på, klasserommet blir fylt opp med folk og samtaler. Jeg snakker jeg også og jeg klarer å roe meg litt ned. Læreren kommer og det blir helt stille. Det går greit i 10 minutter, da jeg plutselig blir bevisst på at jeg sitter på en benk mellom mange mennesker. Jeg skyver tanken vekk.

”Jeg kommer meg ikke løs hvis jeg må på do og jeg kommer meg ikke løs hvis jeg vil gå hjem. JEG ER FANGET.” Jeg folder hendene for at det skal se ut som jeg er helt rolig, men jeg vil bare skrike og hoppe ut av vinduet. Følelsene bobler på innsiden, jeg slutter å puste for å vinne tilbake kontrollen. Jeg sitter helt i ro for å ikke trekke til meg oppmerksomhet og vise hvordan angsten river i meg på innsiden. Det kjennes ut som jeg skal besvime og alt forsvinner rundt meg, det er bare meg og angsten igjen. Jeg holder pusten litt til (lammer kroppen) og våkner opp igjen. Jeg er meg selv igjen. 

Friminuttet starter, og jeg kan puste lettet ut. Jeg skammer meg når jeg ser de andre skaffe seg nye venner, mens jeg anstrenger meg for å ikke begynne å grine av lettelse fordi jeg har overlevd en time. Jeg snakker med noen, men jeg må forberede meg på neste time. Jeg prøver å puste normalt igjen, ta igjen for at jeg har holdt pusten så lenge. Det er angsten jeg vil skade, ikke kroppen. Den er jo bare en uskyldig brikke i angstens slure spill.

Neste time går bedre. Jeg er redd, men kroppen er begynt å bli sliten så den klarer ikke være på vakt hele tiden. 

Skoledagen er over. Jeg løper nærmest ut døren. Luften utenfor kjennes så god og solen skinner mot meg. Ingenting kan skade meg nå og jeg kan puste igjen. På bussen står noen fra skolen, jeg snakker med dem og prøver ikke å lage et for stort gap mellom klasserom-meg og utenfor-klasserom-meg. Skyldfølelsen velter i meg, jeg vet at jeg er falsk og samtalen halter.

Når jeg kommer hjem er jeg utslitt. Jeg prøver å la minnene fra skolen ligge, slik at jeg skal få litt fred. Etter middag begynner tankene å forberede seg på en ny dag og på nye muligheter.

Skrivesperren skal utgå

Jeg så plutselig at jeg har hatt en skrivepause på 5 måneder uten å egentlig ligge merke til det!
Det er bare så vanskelig å komme på noe å skrive, være en person innpå her. Jeg er jo anonym slik at jeg kan være 100% ærlig. Sånn at jeg kan være den jeg vil være!

Så nå skal jeg prøve å skrive litt oftere, om bare en setning. Jeg må prøve å rive ned presset som jeg selv lager!

What if.. All your dreams came true

Hva om alle drømmene dine ble til virkelighet? 

Jeg så et bilde på tumblr en dag med denne skriften. Eg leste det bare sånn raskt og tenkte jaja, fint det. Plutselig tenkte jeg bare, hva drømmer jeg om? Ville jeg kjent igjen virkeligheten med alle mine drømmer hvis den stod foran nesen på meg? Jeg tror ikke det, for ofte så er jeg så opptatt av bekymringene og det jeg ikke vil skal skje at jeg vet ikke hva jeg ønsker meg. Hva andre måtte tenke om det jeg gjør, velger og har blir for stort og tyngende, bare det aller beste vil være godt nok å vise frem! Jeg drømmer jo om en flott mann, men jeg vil jo aller helst ha en god mann med et godt hjerte! Jeg drømmer om mye penger, men jeg klarer meg sikkert med middels penger. Jeg drømmer om karriere og suksess, men jeg vil jo ha tid til familieliv og være en god mor. Jeg vil ha mange venner, men jeg synes egentlig det er nok med de jeg har og setter veldig pris på dem. Jeg drømmer om å være den hippeste, men jeg har egentlig ikke lyst å være noen andre. 

Det jeg prøver å si er at alle drømmer om det perfekte, men hva er det perfekte for deg? Jeg vil bare ha de tingene rundt meg som gjør hverdagen min bedre. Om jeg har et perfekt liv på Facebook, så er det ikke det livet JEG vil leve. Du svever rundt i meningsløshet etter det perfekte liv, "drømmelivet", på vill jakt etter noe du egentlig ikke riktig vet hva er. Det gjelder kanskje å bli litt bevisst på hva som egentlig er nok for deg! Kanskje er drømmelivet ditt et lite hus med en mann som ikke er drømmemannen, eller kanskje er det helt greit for deg at ikke alt handler om jobben. Finn ut hva DINE drømmer er, for plutselig lever du drømmelivet uten engang å ligge merke til det..! 

http://relatableblog.com/post/31229150170/more-here

Vennen min

Vet ikke hvorfor akkurat idag, men idag savner jeg deg veldig. Kanskje fordi det nærmer seg bursdagen din, eller kanskje fordi jeg traff noen nære venner av deg. Jeg savner samtalene våre, jeg savner å sove hos deg, jeg savner lukten din og omsorgen din. Når jeg snakker med eldre menn på jobb, håper jeg at du snart skal komme å hilse på. Jeg savner klemmene dine og latteren din, alt jeg vil er at du skal komme tilbake til meg. Jeg trenger deg her! Jeg vet du sikkert har det bra der du er nå og at vi skal møtes igjen, det er bare noen ganger så føles denne midlertidige adskillelsen så uendelig lang og jeg vil bare være med deg nå! Du var og er mannen i mitt liv, min venn og min bestefar for livet. Jeg vil alltid være glad i deg !

I know that we gon' be alright

 

Det siste halve året har vært langt og ganske vanskelig.
Jeg har hatt litt kjærlighetssorg, en av mine nærmeste døde etter en lang tid med mye vondt og jeg har hatt mye angst i forhold til fortid og fremtid. Livsgnist og livsnytelse har jeg sett langt etter.

Endeeeelig føler jeg at ting løsner langt inne i krokene av kroppen. De siste nettene har jeg lagt meg i sengen og tenkt at jeg faktisk har det bra akkurat nå. Det har vært utrolig deilig å merke at jeg ikke lengter etter noen eller noe. At jeg må faktisk være glad for dem jeg har i livet og ikke sørge over dem jeg ikke har. Det gjør vondt å skrive dette fordi det føles som om jeg svikter noen, men jeg må tenke sånn for å føle meg bedre.
Det er alltid skummelt å føle seg ovenpå også (karma's a bitch), men jeg føler noen kameler er over og at ting kommer til å bli bedre. Utfordringen nå er å holde seg unna negativ energi, ikke holde seg selv nede og heller si mer ja. Ikke påføre seg vonde tanker, for jeg vet jo hva som er bra for meg og hva som er mindre bra.
En ting er hvertfall sikkert, jeg har kommet nærmere meg selv og kjenner meg selv litt bedre nå.
Jeg har faktisk livets rett og jeg lever bare en gang.