det er ikke meg

                                            

Sosiale vesener. Jeg hater at vi er det. Hva når jeg ikke klarer sosialiseringen med de andre. Kanskje jeg rett og slett er sosialt tilbakestående? Kanskje jeg bare ikke forstår de sosiale kodene og de sosiale normene som skal til for å opprette sosiale bånd. Jeg vil så gjerne, SÅ GJERNE, være med de andre. Det er det som gjør vondt, at jeg føler at jeg ikke klarer å gjøre det jeg har lyst til. Kroppen nekter, den er stiv av skrekk, livredd og løper i en annen retning. Kroppen tørr ikke se på dem, tørr ikke snakke med dem, tørr ikke omgang med dem, tørr ikke puste med dem eller tenke på dem. Kroppen rødmer, skjelver, rumler, hjertet dundrer, alt blod går fra huden og blir tilført til musklene. Løp, løp og ALDRI se deg tilbake. Er det rart jeg hater personen jeg har blitt.. For jeg vil jo, VIL SÅ INDERLIG, alle menneskene som jeg mister kjennskap til fordi kroppen ikke vil samarbeide med lysten. Alle disse spennende menneskene som alltid vil være fremmede for meg. De andre ser en usikker, forsiktig og sjenert jente som ikke snakker så mye. De tror det er personligheten min. De tror jeg er sånn. De tror det er meg. 

-  det er ikke meg. Det er sosial angst.