En ensom kamp

Hvis jeg gjør noe " gale" i mine øyne kan jeg like gjerne ligge meg ned å dø, fordi jeg er sikker på at alle hater meg! Jeg er veldig redd for å bli hatet, ingen vil være med meg og jeg ender opp alene med alt. Helt alene.

En dag i mitt hodet.

Vekkerklokken ringer kl. 06.30. En ny dag, nye muligheter.

Jeg skal på skolen. Tankene begynner å snike seg på fra intet: kanskje jeg bør være hjemme idag,  jeg gjør det verre for de andre ved å være tilstede, jeg plager andre, jeg er ubrukelig, jeg har ingen nytte, andre trenger en pause fra meg osv. og de setter seg som en stein i magen mens jeg gjør meg klar. Jeg prøver å skyve tankene bort, men de ligger rett under overflaten og venter på et svakt øyeblikk for å slå til. 

Jeg sitter på bussen, jeg er et normalt menneske. Ingen vet noe om meg. Jeg er som alle andre.

Jeg nærmer meg skolen, tankene er blitt til en så stor vannballong nå at den klarer ikke holde på alt vannet. Den sprekker. Jeg har ikke skjold, ingenting å beskytte meg med, jeg er helt forsvarsløs mot alt som måtte komme. Jeg åpner inngangsdøren til skolen med en redsel som er altoppslukende. Jeg har for lenge siden sluttet å puste, alt handler om å kontrollere følelsene på innsiden slik at de ikke vises på utsiden. 

Jeg hilser stille på en annen medelev, medeleven hilser tilbake. Jeg har ikke klart å ta meg skikkelig sammen ennå, jeg skjelver og tårene står i øynene. Jeg er overbevist om at medeleven har sett det, han vet det og alt er avslørt. Han vil ikke være min venn. Han vet at jeg ikke er som alle de andre. Han tror kanskje at jeg ikke vil snakke med han, hvisker samvittigheten, men der og da har jeg ikke tid til å tenke på det, MÅ ROE MEG NED!

Elevene strømmer på, klasserommet blir fylt opp med folk og samtaler. Jeg snakker jeg også og jeg klarer å roe meg litt ned. Læreren kommer og det blir helt stille. Det går greit i 10 minutter, da jeg plutselig blir bevisst på at jeg sitter på en benk mellom mange mennesker. Jeg skyver tanken vekk.

”Jeg kommer meg ikke løs hvis jeg må på do og jeg kommer meg ikke løs hvis jeg vil gå hjem. JEG ER FANGET.” Jeg folder hendene for at det skal se ut som jeg er helt rolig, men jeg vil bare skrike og hoppe ut av vinduet. Følelsene bobler på innsiden, jeg slutter å puste for å vinne tilbake kontrollen. Jeg sitter helt i ro for å ikke trekke til meg oppmerksomhet og vise hvordan angsten river i meg på innsiden. Det kjennes ut som jeg skal besvime og alt forsvinner rundt meg, det er bare meg og angsten igjen. Jeg holder pusten litt til (lammer kroppen) og våkner opp igjen. Jeg er meg selv igjen. 

Friminuttet starter, og jeg kan puste lettet ut. Jeg skammer meg når jeg ser de andre skaffe seg nye venner, mens jeg anstrenger meg for å ikke begynne å grine av lettelse fordi jeg har overlevd en time. Jeg snakker med noen, men jeg må forberede meg på neste time. Jeg prøver å puste normalt igjen, ta igjen for at jeg har holdt pusten så lenge. Det er angsten jeg vil skade, ikke kroppen. Den er jo bare en uskyldig brikke i angstens slure spill.

Neste time går bedre. Jeg er redd, men kroppen er begynt å bli sliten så den klarer ikke være på vakt hele tiden. 

Skoledagen er over. Jeg løper nærmest ut døren. Luften utenfor kjennes så god og solen skinner mot meg. Ingenting kan skade meg nå og jeg kan puste igjen. På bussen står noen fra skolen, jeg snakker med dem og prøver ikke å lage et for stort gap mellom klasserom-meg og utenfor-klasserom-meg. Skyldfølelsen velter i meg, jeg vet at jeg er falsk og samtalen halter.

Når jeg kommer hjem er jeg utslitt. Jeg prøver å la minnene fra skolen ligge, slik at jeg skal få litt fred. Etter middag begynner tankene å forberede seg på en ny dag og på nye muligheter.