Ingen

Det er viktig at jeg av og til kjenner etter på den jenta jeg var når ingen hjalp meg og jeg stod igjen alene. Jeg var redd hele tiden og hadde angst, hadde sikkert depresjon i tillegg fordi jeg husker at jeg aldri lo, ingenting var gøy, alt var bare en kamp og en evig tilværelse med aktiviteter som var fylt med angst. 
Hele livet foran meg så ut som en linje med utfordringer jeg aldri ville klare. Jeg følte at jeg ikke ville klare å leve lengre, jeg bare holdt fast i tauet som dro meg gjennom disse vonde tingene uten at jeg kunne få farten til å bli lavere eller stoppe på noen måte. Jeg prøvde, kanskje ikke så ofte og hardt nok, å si at jeg ikke hadde det så bra og at ting var vanskelig. Det var for vanskelig for en jente på 13-16 år å sette ord og ikke minst innrømme at en ikke klarer seg slik som de andre. 
Mine foreldre, selvfølgelig vil de at barnet skal ha det bra og klare alle de vanlige tingene. I deres øyne gjorde jeg kanskje det også, og derfor klarte de ikke se eller forstå at ting ikke gikk så greit. 
Jeg var alene om problemene, ingen forstod og ingen visste vel riktig hvor gale jeg hadde det inni meg. Jeg taklet det på eneste måten jeg synes fungerte, prøvde å bli usynlig og ingenting.
Jeg kunne jo ikke være den jeg var, fordi hun var jo gal og kjente på så skumle ting at hun gikk det ikke an å være. Jeg prøvde å være de andre, men heller ikke det gikk så bra. Jeg kunne verken være meg eller andre, så da måtte jeg være Ingen.
Ingen har kanskje de egenskapene jeg hater mest med meg selv, det er hun hjelpeløse, tause, redde, svette, ekle, desperate, vondt i kroppen, brystet med smerte og svelget med klumpen. Hun kan ikke hjelpe seg selv og trenger andre for å klare seg. 
Når jeg tenker på henne blir jeg kvalm, hun er patetisk og jeg skulle prøvd litt hardere på å være normal slik som de andre. Burde tatt initiativ og vært mer sprudlende. 
Men jeg kunne faktisk ikke vært noen andre, dette var alt jeg hadde, jeg var på bristepunktet av meg selv. Jeg gjorde alt bare for å holde ut dagen, bare for å ikke falle sammen i krampegråt og ydmyke meg selv totalt foran alle de andre i klassen. 
Jeg tenker om dette hadde vært mitt barn, da ville jeg aldri at hun skulle prøvd mer. Jeg ville hjulpet henne og ikke latt henne være alene om disse tankene. Slik må jeg tenke om meg selv også, jeg må vise omsorg for meg selv, barnet i meg fortjente ikke stå alene. Det fortjente å få fri for all denne "lidelsen".
En jente på ungdomsskolen skal ikke håpe på at vi krasjer på vei til skolen så en slipper å sitte i klasserommet. Klasserommet jeg visste jeg skulle være i, i mange år fremover. 
Jeg var fanget, fanget i et bittelite bur. Jeg turte ikke gjøre noenting, og hva jeg følte om meg selv tørr jeg nesten ikke tenke på idag. 
Jeg husker at jeg bad til Gud hver kveld om at jeg måtte vokse og bli flott dagen etter, slik at jeg ikke trengte å være en skam. 
Jeg kommer til å møte mennesker som sier at jeg må ta meg sammen, ikke være så redd, skeptisk, patetisk, nervøs og tilbakeholden. 
De kommer til å gi meg følelsen av denne lille jenta igjen, jeg vil føle meg fanget og som ingenting igjen. Da er det viktig at jeg som nå er den voksne, tar vare på denne jenta.
Lar henne slippe denne lidelsen, lar henne bruke tiden og gjøre sine ting for å finne styrke til å klare utfordringer. Og er utfordringene for stor for øyeblikket, så skal jeg faktisk ikke være i den situasjonen, så enkelt er det. Denne jenta skal ikke være alene igjen, og skal ikke blir påført disse følelsene som var så utrolig vonde og ødeleggende. De som gav mer angst og mer smerte.

En liten verdi

Jeg må bare skrive dette, fordi ingen får lov til å behandle meg dårlig. Selv om det kanskje ikke er behandlingen, men mer de følelsene jeg får av å være med deg. Jeg skal jeg si stopp. Jeg fortjener noen og noe som gjøre meg glad, som får meg til å le, som setter pris på meg og som ikke minst vil være med meg. Jeg må selvfølgelig prøve det som står i min makt, å gjøre det samme tilbake. 

Jeg er faktisk ikke så gale som jeg noen ganger kan føle det, for jeg er en unik person. Og unike personer er bare lik seg selv, og de må følge sine egne følelser og behov. Ja, jeg er en person med utrolig mye følelser. Jeg føler på alt mulig, jeg føler deg, jeg føler meg, jeg føler det du føler om meg.. Neida, men jeg føler veldig mye. Og det er en fin ting, fordi jeg plukker opp utrolig mye på veien. I mitt yrke kan det være en fordel, da jeg kan plukke opp noe av hva andre føler og tenker, og prøve å forstå dem. Jeg er utrolig sterk. Det vises kanskje ikke så godt og jeg er kanskje ikke det som vanligvis sees på som sterk, men jeg hopper i alt som er skummelt og setter meg utfor alt jeg er redd for igjen og igjen. Jeg lykkes kanskje ikke alltid, men jeg presser meg selv utrolig hardt før jeg lar noe forsvinne for meg. For jeg er ingen pingle, jeg kan klare alt. 

Septiktank

Jeg er et simpelt menneske, uten egentlig verdi i meg selv. Jeg må hele tiden kjempe for å ha retten til å leve, til å ha retten til å bli likt og ha retten til å være tilstede. Jeg orker ikke å kjempe mer. Jeg er bare lille, stygge, ekle, teite, elendige, flaue, irriterende, påtrengende, inkompetente og amøbe Meg. 

Jeg er patetisk og svak, og jeg er dritt lei av meg selv.

Jeg føler meg mislykket, jeg føler jeg prøver konstant å lappe sammen et simpelt liv. 
Jeg blir aldri god nok. Jeg blir aldri bra nok. Jeg blir aldri den personen jeg vil være. 
Jeg er så sliten av det. Jeg blir helt ødelagt på innsiden, om bare noen få biter løsner nå så ramler hele verden min sammen. 
Jeg har ikke hatt hell i kjærligheten, den bare skuffer. Enten så blir jeg såret, ellers så klarer jeg ikke ha kjærlighet for de som liker meg og det sårer meg også. Jeg vet faktisk ikke om jeg klarer mer. 
Ny jobb, nye folk. Gamle folk, gamle problemer. 
Jeg vet ikke om jeg har lyst å leve slik som dette. Skuffet over at jeg har disse tankene igjen, men jeg orker ikke være ulykkelig og stresset og dårlig hele tiden lengre. Jeg vil være fornøyd. 

Jeg er så redd for å være alene i livet mitt, jeg er så redd for å ende opp alene. At dagene mine skal være fylt av mitt eget selskap, for jeg liker ikke det selskapet. 

Jeg er så redd for ensomheten. Og den føler jeg på nå. 

Jeg vil så gjerne ha en mann og barn som kan fylle dette rommet med kjærlighet.
Hvordan skal jeg klare det når jeg er så vanskelig, jeg vil så gjerne få det til men jeg ødelegger for meg selv.
Alt går greit frem til jeg må vise hvem jeg er og være ekte.
Jeg klarer ikke vise følelser, klarer ikke sitte ord på ting og mest av alt later jeg som om jeg ikke føler noe i det hele tatt. Jeg mister totalt fotfeste, jeg kjenner ikke meg selv igjen og jeg gjør alt mulig for å være en annen!?!
Den personen jeg tror de(mennene) vil like. Det hele ender i en total fake verden som er dømt til å gå under, det er bare et spørsmål om tid.
Det hele bunner vel i at jeg ikke godtar hvem jeg er, og derfor ikke klarer å vise det til andre. Jeg har sider som jeg skammer meg over og jeg helst vil ta med meg i min grav. Det er nok ikke noe å skamme seg over egentlig, men over mange år har ting bygget seg opp og blitt store høns.
Jeg klarer ikke godta de negative tingene ved meg selv.

 Hvorfor skal jeg fortjene kjærlighet da?