Klagerett

Det gjør virkelig vondt å se at andre har et liv og at de har så lett for å gjøre ting. Jeg føler bare at uansett hvor mye jeg jobber så er jeg alltid bak de andre. Jeg er alltid et hakk bak. Jeg utvikler meg alltid saktere enn de andre. Jeg føler at jeg aldri når opp, jeg føler meg ikke god nok og at jeg aldri er klar for ting. Jeg bruker alltid mye lengre ting for å prossessere ting.
Det jeg prøver å si er at jeg føler meg utilpass og feilplassert med mine jevnaldrene mennesker, jeg føler at jeg ikke er en av dem. Jeg føler at jeg aldri er moden nok.
Det er en vond følelse.

Jeg prøver å sette ord på hva jeg føler. Vanskelig.

Noen ganger tenker jeg ting som jeg aldri kan si til noen, noen ganger føler jeg meg splitter pine gal. Jeg føler at jeg er farlig og gal, jeg føler at jeg er en tikkende bombe. Jeg vil ikke ha noen innpå meg slik at jeg må åpne meg slik at de får se hvordan jeg virkelig er og hvor jeg er på vei. Jeg føler jeg bærer med meg byrder som jeg ikke vil pålegge andre, jeg vil ikke at andre skal ha ansvaret for meg. Jeg vil klare meg selv, jeg vil ikke at noen skal være der den dagen det klikker. Jeg føler at jeg har problemer, men at jeg klarer å skjule det foran andre. Bomben vil en gang eksplodere og det kommer til å bli stygt. Det er et raseri på innsiden som nærmer seg overflaten. Jeg vet ikke hva det vil gjøre med meg, kanskje vil jeg såre og drepe alle former for kontakt jeg har rundt meg. Jeg kommer til å stå igjen alene.

Det gjør vondt å skjule at jeg er på vei mot et fælt sted. Det er en vond følelse fordi jeg føler meg ensom.

Jeg er så sykt lei av å være redd. Redd for hva andre tenker om meg. Redd for at hva jeg virkelig er. Kroppen er alltid andspent og hodet er alltid skjerpet, jeg er alltid klar for fare. Det er veldig slitsomt.
Jeg slapper ikke av i redsel for at angsten skal komme når jeg ikke venter det. Jeg må alltid være klar.

Det gjør vondt å være redd.

Jeg hater at jeg er så vanskelig. Jeg hater at jeg sårer andre med å være sånn som jeg er.