onsdag 26. oktober 2011

Leaving on a Jet Plane



Den mørke skyen er blitt helt svart og har tatt over hver eneste celle jeg har i kroppen, jeg er bare så indelig lei. Mest av alt er jeg lei av meg selv, jeg er så utrolig patetisk og teit. Jeg har jo det egentlig bra, jeg har jo mat, tak over hodet, familie, jobb og muligheter. Tenk på de som ikke har noe, det er så utrolig urettferdig at noen skal ha det så vondt også sitter vi i lille Norge og syter. Vi har ikke lov å syte i Norge, helst ikke. Vi gjør det likevel hele tiden, vi bare må. Selvom vi har alle de ytre behovene i balanse, så finnes det noe i det indre som også må være i balanse. Folk tar faktisk selvmord og skader seg selv fordi ting er så jævlig innvendig. Mange har mat, tak over hodet, familie, venner osv.
Hørte vi etter på deres klage?



Jeg er ikke på randen av selvmordsstupet, jeg vet jo at ting blir bedre. Kanskje snart!?
Jeg blir bare så indelig forbanna av folk, hvorfor i helvette skal vi har dårlig samvittighet for å klage?
Vet jo at folk klager for alt mulig, ikke all klaging er "bra" klaging. Slik jeg ser det, så klager folk når de føler seg ille. Kanskje ligger det vonde ting til gunne for klagene, men det er lettere å klage for de tilsynelatende åpenbare tingene enn de tingene som virkelig trigger de vonde tankene og følelsene i deg. Hvis vi bare kunne vært mer åpne mot hverandre ville ting blitt lettere, men vi skal helst ikke begi oss ut på det dype indre og egentlige deg. Vi liker å holde oss på overflaten (der alt er trygt) og da må vi forholde oss til "grunnløs" klaging. Fuuuck.

søndag 23. oktober 2011

Fucking Fine

Norske Hemmeligheter

Norske Hemmeligheter.
Hver søndag.


Det er faktisk en av gledene med søndager. Jeg elsker å gå inn og lese andre sine dype hemmeligheter.
Noen kjenner jeg meg igjen i, som denne med lykkelige par. Andre er bare helt ville. Eller så er de søte og finurlige som denne med bladene. Jeg får bekreftet at andre tenker det samme som meg og at også andre har rare tanker. En side der du plutselig er normal i ellers så unormal verden.  

lørdag 15. oktober 2011

Er du der!


Det er så uvirkelig at du er borte. Borte fra mitt liv for alltid. Jeg skal aldri mer høre stemmen din. Jeg kan aldri mer snakke med deg. Hvorfor var du en av mine bestevenner? Det gjør så uendelig vondt.
Jeg er så utrolig redd for å glemme deg. Jeg var så utrolig glad i deg.

lørdag 8. oktober 2011

On the top of the world


Noen ganger er du på bunnen, andre ganger på toppen.
If this is what the top look like,
HERE I COME!

fredag 7. oktober 2011

can you feel my thoughts

Kjenne dypt etter.
Hmm.

Hvor lenge har du lov å være lei deg?
En dag, noen dager, maks en uke?
Tell me cuz I need to know. I need to know, I need to know...Marc Anthony.

Jeg føler meg plagsom. Jeg føler meg plagsom fordi jeg klager og er redd for alt mulig.
Jeg klager fordi jeg har det vondt. Jeg har det vondt fordi jeg plager meg selv. Jeg plager meg selv fordi jeg fortjener det. Jeg fortjener det fordi jeg trenger å være litt tykkhudet. Jeg trenger å være tykkhudet fordi verden er full av sjalusi og onde ting. Verden er full av sjalusi og onde ting fordi mennesker er redd for å bli såret. Når mennesker er såret blir de plagsom.

Habba Habba Bom YeY. Meg.

Marc Anathony har satt sine spor i mitt barnesinn. Jeg husker at jeg tenkte at sangene hans var akkurat slik kjørligheten måtte føles Det var så fint men samtidig så vondt, det var så intenst. Fin uvitende om hvilken visshet jeg egentlig satt med.

tirsdag 4. oktober 2011

Klagerett



Det gjør virkelig vondt å se at andre har et liv og at de har så lett for å gjøre ting. Jeg føler bare at uansett hvor mye jeg jobber så er jeg alltid bak de andre. Jeg er alltid et hakk bak. Jeg utvikler meg alltid saktere enn de andre. Jeg føler at jeg aldri når opp, jeg føler meg ikke god nok og at jeg aldri er klar for ting. Jeg bruker alltid mye lengre ting for å prossessere ting.
Det jeg prøver å si er at jeg føler meg utilpass og feilplassert med mine jevnaldrene mennesker, jeg føler at jeg ikke er en av dem. Jeg føler at jeg aldri er moden nok.
Det er en vond følelse.

Jeg prøver å sette ord på hva jeg føler. Vanskelig.


Noen ganger tenker jeg ting som jeg aldri kan si til noen, noen ganger føler jeg meg splitter pine gal. Jeg føler at jeg er farlig og gal, jeg føler at jeg er en tikkende bombe. Jeg vil ikke ha noen innpå meg slik at jeg må åpne meg slik at de får se hvordan jeg virkelig er og hvor jeg er på vei. Jeg føler jeg bærer med meg byrder som jeg ikke vil pålegge andre, jeg vil ikke at andre skal ha ansvaret for meg. Jeg vil klare meg selv, jeg vil ikke at noen skal være der den dagen det klikker. Jeg føler at jeg har problemer, men at jeg klarer å skjule det foran andre. Bomben vil en gang eksplodere og det kommer til å bli stygt. Det er et raseri på innsiden som nærmer seg overflaten. Jeg vet ikke hva det vil gjøre med meg, kanskje vil jeg såre og drepe alle former for kontakt jeg har rundt meg. Jeg kommer til å stå igjen alene.

Det gjør vondt å skjule at jeg er på vei mot et fælt sted. Det er en vond følelse fordi jeg føler meg ensom.


Jeg er så sykt lei av å være redd. Redd for hva andre tenker om meg. Redd for at hva jeg virkelig er. Kroppen er alltid andspent og hodet er alltid skjerpet, jeg er alltid klar for fare. Det er veldig slitsomt.
Jeg slapper ikke av i redsel for at angsten skal komme når jeg ikke venter det. Jeg må alltid være klar.

Det gjør vondt å være redd.


Jeg hater at jeg er så vanskelig. Jeg hater at jeg sårer andre med å være sånn som jeg er.

Vakker


Et vakkert menneske.


En vakker kjole.


Et vakkert øye.


En vakker kropp.

søndag 2. oktober 2011

We are using precious time thinking about the fucking lifes we are living

 

Mennesket og natur. Jeg tror vi mennesker har lurt oss selv til å tro at vi ikke er en del av natuen.
Vi vet at vi er naturlige ting, men vi "skal" oppføre oss som om vi er roboter. Vi skal ha kontroll over følelser, lyster og sanser. Slike ting som vi er født med, men som vi ikke helt klarer å forklare.
Føler meg som en professor som har studert emne, men jeg er bare en overtenker.
Det jeg prøver å si er at vi overvurdere oss selv. Det går ann å ta kontroll over slike ting, men om du velger å ikke følge dine instinkter så lever du ikke livet ditt fullt ut slik som det kanskje var ment. Du lever ikke det livet du drømmer om å leve. Du holder tilbake. Du er redd for virkeligheten og andre sine meninger og tanker. 
Jeg tror du vil komme til et punkt der du føler du bare gjør ting du MÅ og ikke noe du har LYST til.

Jeg føler at jeg har nådd det punktet. Jeg føler meg som denne hunden. Jeg føler meg forvirret og ustabil. Jeg føler ikke jeg har noe stabilitet eller plan for livet. Jeg føler meg litt rådvill. Jeg føler også at andre blir rådvill på mine vegne, fordi jeg bytter plan annenhver tirsdag og bytter genser annenhver onsdag. 
Vernepleie, sykepleie, lærer, økonomi, bytte jobb, ikke bytte jobb, ny by, ikke ny by, bla., bla.. 
Jeg føler jeg må ta hånd om fremtiden min, jeg føler den biologiske skoleklokken(!?! what the fuck?) tikker.
Jeg har det samtidig veldig bra akkurat nå. Jeg jobber. Jeg får hjelp av psykolog. Jeg er ung. Jeg har muligheter, kanskje alt for mange. Jeg har det egentlig utrolig bra slik jeg har det nå, jeg har ingen forpliktelser. Jeg har ingen eksamener, jeg har ikke noe press og jeg må ikke møte angsten hver dag. 
Jeg føler at jeg skulker, at jeg utsetter noe. At angsten venter på meg. 
Ingen bekymringer, jeg føler jeg står midt i mellom to liv.
 
http://www.gotjamison.com/post/10248159752