Om bare Jeg kunne sunget slike sanger

Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet går ut fra det.

Ikke en spurv faller til jorden uten at Faderen vil det. 

 Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, skal også dere gjøre mot dem.

 Så la oss gjøre godt mot alle så lenge det er tid.

 For hvor din skatt er, der vil også ditt hjerte være.

 http://www.ordtak.com/forfatter.php?id=211

Husker du..

Husker du da du begynte i barnehage og du fikk nye lekekamerater. Verden åpnet seg. Det gikk opp for deg at du ikke var det eneste mennesket som var like liten som deg selv. Du fikk ditt første møte med mennesker utenfor familien.

Husker du da du begynte på barneskolen, alle sammen var like gamle. Alle sammen var prinsesser og alle fikk være med på ball. Noen i klassen var veldig snille, du fikk dine første venner. Endelig var du skolejente.

Husker du da du begynte i 4. klasse, plutselig er du en av de store på skolen. Noen var plutselig mer prinsesser enn andre. Det begynte å bli forskjeller mellom lekekameratene, ikke alle var like greie.

Husker du da du begynte i 7.klasse. Plutselig var det store forskjeller mellom menneskene i klassen, pene ting og mennesker ble mer verdsatt enn godhet og vennlighet. Du innså at prinsessen i speilet var et bedrageri.

Husker du da du begynte på ungdomsskolen. Du var blitt en ungdom. Du fikk ikke være prinsesse lengre, noen hadde plutselig tatt rollen som heltidsjobb og nektet å dele. Du skjønte at verden ikke var helt rettferdig og du begynte å jobbe som Askepott for å gjøre prinsessene til lags.

Husker du da du begynte på videregående. Nå var du plutslig på vei til å bli voksen. Håpet om å bli en prinsesse var borte, du holdt deg unna de selvutnevnte prinsessene. Du visste din plass i rangstigen og det var ikke noe mer du kunne gjøre.

Husker du da du sluttet på videregående. Plutselig var du voksen.
HVA FAEN GJØR JEG NÅ?

Go for it.

Don't let anyone ever make you feel like you don't deserve what you want. Go for it.
Patrick, Ten Things I hate about you

Dette er kanskje essensen av våre handlinger eller kanskje enda viktigere; de handlingene vi ikke gjør.
Problemet er velkjent, noen eller noe får deg til å føle deg verdiløs og miserabel. Du trekker deg unna fordi du føler at du ikke fortjener det og at noen kanskje fortjener det mer enn deg. Det hele ender med at du har en mindreverdighetsfølelse ovenfor deg selv. Du behandler deg sånn som du tror de andre tenker og føler om deg. Tror ikke jeg klarte å trekke helt ut den røde tråden her, men dere skjønner poenget.

Det gjelder å ikke miste troen på deg selv. Du er like verdifull som alle andre, du fortjener like mye som alle de andre og sist men ikke minst du må aldri tro at andre har mer rett til å leve enn deg. Du er et helt perfekt menneske og bare du kan være deg, kast derfor ikke bort tiden på å prøve å være noe annet.

Under the mistletoe

Faen jeg suger. Har jo ikke noe å skrive, har ingen tanker lengre. Eller jeg har jo det, MEN jeg er bare så irritert. Jeg er så sykt irritert på meg selv. Faen ta.

Jeg får hjelp og hjelpen ligger rett foran meg, den ligger og vinker på meg. Likevel klarer jeg ikke å presse meg til å gjøre det. Jeg er så sykt feig og patetisk. Faen.

Jeg gjør ingenting. Jeg bare klager over at Norge er så jævlig.

Jeg tror jeg er en fornuftig jente, en som ikke er som de andre offerene for "man-horene". Jeg er like patetisk som alle de andre. De andre er bare ute etter penger, men "MIN" han er ikke sånn. Faens idiot jeg er.

Jeg vil IKKE at det skal bli jul. Jeg gruer meg så sykt til julen. Jeg vil ikke feire noe som helst. Hva i himmelens navn skal jeg feire? (lol) Jeg vil ikke ha en jul til, Aldri. Jeg har ikke lyst å feire når ikke farfar er der. Jeg har ikke lyst for ente-år fortelle om mitt "spennende" liv. Jeg vil ikke være den patetiske personen som er eldst og liksom så flink og grei. Faen ta julen.
Det er jo bare en påminning om at alle håpene dine for dette året og fra forrige jul ikke har skjedd.
Jeg er jo alltid den samme fuckings dumme personen hver eneste bidige jul.

Huttetuuuu

Akkurat nå skjer det veldig mye i livet mitt, dvs det skjer ingenting akkurat nå, men det skjer kanskje noe. Jeg blir så utrolig stresset av forandringer og ting som er uvisst. Det blir så mye grubling fra min side. Jeg har en velkjent følelse som minner veldig om den jeg hadde forrige høst. Nok om det.

Det er sykt kaldt idag. Du vet du har lite å snakke om når du begynner å snakke om været. Jeg kaster inn håndkle. Have a great day peops.

Edit: Glemte å trykke publiser innlegg før jeg gikk på jobb.

owl

Av og til er det veldig vanskelig å være ekte, derfor er det heller ikke så lett å skrive noe. Noen ganger passer dagboken bedre til enkelte ting enn internettet. Det er lettere å være ekte forann seg selv. Og faktum er at jeg må skrive ut følelsene fra hjernen og ned på papiret.

Har ikke lyst å se tilbake i arkivet her og bare se negative tanker og følelser. Skal derfor gå inn i et litt mer "lykkelig" modus og begynne å blogge litt mer her.

Ha en strålende dag folks!!



Rosa Roser

Jeg har ikke blogget på en stund. Har nemlig ikke hatt inspirasjon.

Min venn hadde nemlig ikke inspirasjon forrige uke også skulle jeg hjelpe med dette inspirasjonsproblemet. Det hele endte med at det smittet over på meg i stedet. Lærdom: aldri hjelp andre til å få inspirasjon.

Ellers har jeg ikke så mye å skrive nå heller, utenom at soveproblemet mitt snart er over.
Har kjøpt et stort maleri av en rosa rose som jeg skal våkne til, kanskje det kan gi meg soveRO.
Håper det funker! Det er i hvertfall veldig fint.

Leaving on a Jet Plane

Den mørke skyen er blitt helt svart og har tatt over hver eneste celle jeg har i kroppen, jeg er bare så indelig lei. Mest av alt er jeg lei av meg selv, jeg er så utrolig patetisk og teit. Jeg har jo det egentlig bra, jeg har jo mat, tak over hodet, familie, jobb og muligheter. Tenk på de som ikke har noe, det er så utrolig urettferdig at noen skal ha det så vondt også sitter vi i lille Norge og syter. Vi har ikke lov å syte i Norge, helst ikke. Vi gjør det likevel hele tiden, vi bare må. Selvom vi har alle de ytre behovene i balanse, så finnes det noe i det indre som også må være i balanse. Folk tar faktisk selvmord og skader seg selv fordi ting er så jævlig innvendig. Mange har mat, tak over hodet, familie, venner osv.
Hørte vi etter på deres klage?



Jeg er ikke på randen av selvmordsstupet, jeg vet jo at ting blir bedre. Kanskje snart!?
Jeg blir bare så indelig forbanna av folk, hvorfor i helvette skal vi har dårlig samvittighet for å klage?
Vet jo at folk klager for alt mulig, ikke all klaging er "bra" klaging. Slik jeg ser det, så klager folk når de føler seg ille. Kanskje ligger det vonde ting til gunne for klagene, men det er lettere å klage for de tilsynelatende åpenbare tingene enn de tingene som virkelig trigger de vonde tankene og følelsene i deg. Hvis vi bare kunne vært mer åpne mot hverandre ville ting blitt lettere, men vi skal helst ikke begi oss ut på det dype indre og egentlige deg. Vi liker å holde oss på overflaten (der alt er trygt) og da må vi forholde oss til "grunnløs" klaging. Fuuuck.

Fucking Fine

Norske Hemmeligheter

Norske Hemmeligheter.

Hver søndag.

http://norske-hemmeligheter.blogspot.com/

Det er faktisk en av gledene med søndager. Jeg elsker å gå inn og lese andre sine dype hemmeligheter.

Noen kjenner jeg meg igjen i, som denne med lykkelige par. Andre er bare helt ville. Eller så er de søte og finurlige som denne med bladene. Jeg får bekreftet at andre tenker det samme som meg og at også andre har rare tanker. En side der du plutselig er normal i ellers så unormal verden.  

Er du der!

Det er så uvirkelig at du er borte. Borte fra mitt liv for alltid. Jeg skal aldri mer høre stemmen din. Jeg kan aldri mer snakke med deg. Hvorfor var du en av mine bestevenner? Det gjør så uendelig vondt.

Jeg er så utrolig redd for å glemme deg. Jeg var så utrolig glad i deg.

åll de singål leidis

This is what she looks like.

On the top of the world

Noen ganger er du på bunnen, andre ganger på toppen.

If this is what the top look like,

HERE I COME!

can you feel my thoughts

Kjenne dypt etter.
Hmm.

Hvor lenge har du lov å være lei deg?
En dag, noen dager, maks en uke?
Tell me cuz I need to know. I need to know, I need to know...Marc Anthony.

Jeg føler meg plagsom. Jeg føler meg plagsom fordi jeg klager og er redd for alt mulig.
Jeg klager fordi jeg har det vondt. Jeg har det vondt fordi jeg plager meg selv. Jeg plager meg selv fordi jeg fortjener det. Jeg fortjener det fordi jeg trenger å være litt tykkhudet. Jeg trenger å være tykkhudet fordi verden er full av sjalusi og onde ting. Verden er full av sjalusi og onde ting fordi mennesker er redd for å bli såret. Når mennesker er såret blir de plagsom.

Habba Habba Bom YeY. Meg.

Marc Anathony har satt sine spor i mitt barnesinn. Jeg husker at jeg tenkte at sangene hans var akkurat slik kjørligheten måtte føles Det var så fint men samtidig så vondt, det var så intenst. Fin uvitende om hvilken visshet jeg egentlig satt med.

Klagerett

Det gjør virkelig vondt å se at andre har et liv og at de har så lett for å gjøre ting. Jeg føler bare at uansett hvor mye jeg jobber så er jeg alltid bak de andre. Jeg er alltid et hakk bak. Jeg utvikler meg alltid saktere enn de andre. Jeg føler at jeg aldri når opp, jeg føler meg ikke god nok og at jeg aldri er klar for ting. Jeg bruker alltid mye lengre ting for å prossessere ting.
Det jeg prøver å si er at jeg føler meg utilpass og feilplassert med mine jevnaldrene mennesker, jeg føler at jeg ikke er en av dem. Jeg føler at jeg aldri er moden nok.
Det er en vond følelse.

Jeg prøver å sette ord på hva jeg føler. Vanskelig.

Noen ganger tenker jeg ting som jeg aldri kan si til noen, noen ganger føler jeg meg splitter pine gal. Jeg føler at jeg er farlig og gal, jeg føler at jeg er en tikkende bombe. Jeg vil ikke ha noen innpå meg slik at jeg må åpne meg slik at de får se hvordan jeg virkelig er og hvor jeg er på vei. Jeg føler jeg bærer med meg byrder som jeg ikke vil pålegge andre, jeg vil ikke at andre skal ha ansvaret for meg. Jeg vil klare meg selv, jeg vil ikke at noen skal være der den dagen det klikker. Jeg føler at jeg har problemer, men at jeg klarer å skjule det foran andre. Bomben vil en gang eksplodere og det kommer til å bli stygt. Det er et raseri på innsiden som nærmer seg overflaten. Jeg vet ikke hva det vil gjøre med meg, kanskje vil jeg såre og drepe alle former for kontakt jeg har rundt meg. Jeg kommer til å stå igjen alene.

Det gjør vondt å skjule at jeg er på vei mot et fælt sted. Det er en vond følelse fordi jeg føler meg ensom.

Jeg er så sykt lei av å være redd. Redd for hva andre tenker om meg. Redd for at hva jeg virkelig er. Kroppen er alltid andspent og hodet er alltid skjerpet, jeg er alltid klar for fare. Det er veldig slitsomt.
Jeg slapper ikke av i redsel for at angsten skal komme når jeg ikke venter det. Jeg må alltid være klar.

Det gjør vondt å være redd.

Jeg hater at jeg er så vanskelig. Jeg hater at jeg sårer andre med å være sånn som jeg er.

Vakker

Et vakkert menneske.

En vakker kjole.

Et vakkert øye.

En vakker kropp.

http://matacolors.tumblr.com/

En vakker blogg.

We are using precious time thinking about the fucking lifes we are living

 

Mennesket og natur. Jeg tror vi mennesker har lurt oss selv til å tro at vi ikke er en del av natuen.

Vi vet at vi er naturlige ting, men vi "skal" oppføre oss som om vi er roboter. Vi skal ha kontroll over følelser, lyster og sanser. Slike ting som vi er født med, men som vi ikke helt klarer å forklare.

Føler meg som en professor som har studert emne, men jeg er bare en overtenker.

Det jeg prøver å si er at vi overvurdere oss selv. Det går ann å ta kontroll over slike ting, men om du velger å ikke følge dine instinkter så lever du ikke livet ditt fullt ut slik som det kanskje var ment. Du lever ikke det livet du drømmer om å leve. Du holder tilbake. Du er redd for virkeligheten og andre sine meninger og tanker. 

Jeg tror du vil komme til et punkt der du føler du bare gjør ting du MÅ og ikke noe du har LYST til.

Jeg føler at jeg har nådd det punktet. Jeg føler meg som denne hunden. Jeg føler meg forvirret og ustabil. Jeg føler ikke jeg har noe stabilitet eller plan for livet. Jeg føler meg litt rådvill. Jeg føler også at andre blir rådvill på mine vegne, fordi jeg bytter plan annenhver tirsdag og bytter genser annenhver onsdag. 

Vernepleie, sykepleie, lærer, økonomi, bytte jobb, ikke bytte jobb, ny by, ikke ny by, bla., bla.. 

Jeg føler jeg må ta hånd om fremtiden min, jeg føler den biologiske skoleklokken(!?! what the fuck?) tikker.

Jeg har det samtidig veldig bra akkurat nå. Jeg jobber. Jeg får hjelp av psykolog. Jeg er ung. Jeg har muligheter, kanskje alt for mange. Jeg har det egentlig utrolig bra slik jeg har det nå, jeg har ingen forpliktelser. Jeg har ingen eksamener, jeg har ikke noe press og jeg må ikke møte angsten hver dag. 

Jeg føler at jeg skulker, at jeg utsetter noe. At angsten venter på meg. 

Ingen bekymringer, jeg føler jeg står midt i mellom to liv.

 

http://www.gotjamison.com/post/10248159752