Sosial angst...igjen

Når skal den sosiale angsten gi seg egentlig? Skal jeg ha den alltid, skal den alltid legge et dekkende teppe på livet mitt og alt som jeg har i det. Det føles hvertfall slik. Jeg har så lyst å være fri, være ekte, synge og skrike alt jeg kan. Istedenfor er jeg inni et bittelite bur som jeg ikke klarer å bevege meg i, klarer ikke puste skikkelig der inne, klarer ikke bruke kroppen min eller stemmen min til det jeg vil. Jeg vil le uhemmet og høyt, jeg vil danse rart og kaotisk, jeg vil være nær andre fult og helt og jeg vil leve livet mitt slik jeg ønsker og burde gjøre.
Da er det bare å gjennomføre det i praksis.
Det er veldig vanskelig å gjøre når jeg har en mobber inni i kroppen min. Jeg vet ikke engang hva mobberen sier lengre, det går på autopilot og jeg klarer ikke stoppe eller vurdere det han sier før jeg har fått følelsen av hva det betyr.
Jeg legger meg om kvelden og må bare skrive ned det jeg har i hodet mitt for å få litt ro i kroppen. Her er et eksempel:

05/05/16- Jeg vet at jeg ikke alltid er bra, at jeg er ekkel og motbydelig. At jeg har en stillhet og flauhet som kan få hvem som helst til å løpe langt vekk fra meg. Jeg er en patetisk utgave av et menneske egentlig. Jeg fortjener ikke å bli elsket, jeg er ikke verdt det. Jeg fortjener ikke alltid engang å leve. Meningen med livet er å gjøre ting som gjør en glad og ha tid som er fylt av gode ting. Jeg vet det, men det er vanskelig. 

Jeg ønsker så utrolig sterkt å bli likt, blir elsket, bli akseptert og bli god nok for meg selv. 

Jeg klarer ikke la noen elske meg, være nær meg, ta på meg, like meg eller flørte med meg. Fordi jeg er så ekkel. Jeg er så stygg. Jeg blir kvalm av meg selv. Jeg er så utrolig håpløs og et bortkastet liv. Jeg kveler alt liv og lyst. Kan noen slå meg slik at jeg kan få kjenne fysisk på denne avskyen jeg har på innsiden. 

Det sier seg selv at jeg ikke kan møte et annet menneske med disse belastningene, jeg kan ikke drasse denne dritten over på andre mennesker. De jeg har nær meg får nok, de får altfor mye dritt. De får ansvaret for at jeg skal føle meg bedre. Og jeg gjør dem oppgitt ved å alltid ha problemer. De fortjener bedre. 

Dette var en kveld denne uken. Jeg skriver bare ned ting for å få det ut av systemet, jeg går i en slags transe som gir en bedre følelse etterpå. Da jeg noen dager senere skulle lese hva som gjorde at litt av klumpen i magen forsvant fikk jeg bakoversveis. Det er godt å lese, slik at tankene kommer frem fra dypet og ikke bare murrer innvendig og lager uro. Samtidig kan jeg jo se at jeg er i overkant frekk mot meg selv, jeg ville jo ikke at noen venner skulle hatt de følelsene. Jeg skammer meg jo samtidig med tanke på de som bryr seg om meg, jeg sier jo indirekte at deres følelser for meg ikke betyr noe. Det gjør de selvsagt. De betyr alt.